Maurice Harrison-Gray (1899-1968) var en av de virkelig store spillerne i England i konkurransebridgens tidligste fase. Som spiller på det Engelske Landslaget vant han fire EM titler (48, 49, 50 og 63).
Foruten å være en av de beste ved bordet var Gray omstridt og han hadde en dårlig relasjon til det Engelske bridgeforbundet. Etter å ha vunnet tre em titler på rad falt han i unåde da han uten grunn «trakk seg» fra kvalifiseringen til EM i 1951. Det medførte at han ikke spilte internasjonalt for England på syv år. Han mistet kanskje sine beste år på grunn av en uenighet. Tragisk, men da var det desto bedre å komme tilbake med seier i EM i 63.
Dette spillet er omtalt i flere magasiner og bøker, det viser Gray som spillefører, en prestasjon som ville vunnet en pris i også i vår tid.
4 spar kan se ut som en frisk kontrakt hvor det ikke er for mange håp om suksess. Vest startet motspillet med kløver ess, konge og ny kløver som øst stjal med tieren. Gray måtte stjele over med knekten og da øst kastet en ruter på spar konge begynte gode råd å bli dyre. Gray kunne nå telle opp vest med 10 sorte kort.
Spar ni vant neste stikk og det samme gjorde spar åtte. Hjerter til damen førte så til denne posisjonen:
Spar ess tok ut vests siste trumf, men hva skulle øst kaste?
Han måtte da holde på hjerteren, så løsningen ble en liten ruter. Men Gray leste posisjonen perfekt og kastet en hjerter fra hånden. Ruter ble spilt i neste stikk, øst kunne ta for esset men Gray hadde fått satt opp håndens ruter til to stikk og kunne dermed notere hjemgang.
En flott skvis og vel utført av den store mesterspilleren.
Men var det ikke muligheter til å beite Gray for motspillet likevel da tro?
Som den våkne leser kanskje har sett skulle øst kvittet seg med ess-dame i ruter slik at vest kunne komme inn på ruter knekt for å ta sin godspilte kløver. Det var vel et motspill selv ikke dagens mestere ville funnet ut av, men en gøy variant var det.