Landslagstroppen i Åpen klasse hos NBF er nå klar og har allerede høstet omtale og debatt.
Jeg er inhabil i debatten, men tenkte dere lesere kunne dele deres tanker om det norske landslaget. Er dette spillere og makkerpar som kan sikre norsk suksess internasjonalt eller mangler det noen på lista du har enda litt mer tro på?
Det er liten tvil om at alle spillere i troppen har et høyt toppnivå, men er det nok til å slå de beste utenfor våre landegrenser?
Troppen er som følger
- Boye Brogeland – Espen Lindqvist
- Nils Kvangraven – Ulf Håkon Tundal
- Terje Aa – Allan Livgård
- Jan Tore Berg – Per Erik Austberg
- Petter Tøndel – Glenn Grøtheim
- Erik Berg – Christer Kristoffersen
- Fredrik Helness – Thor Erik Hoftaniska- Thomas Charlsen
- Tor Eivind Grude – Lars Arthur Johansen
- Steffen Fredrik Simonsen – Christian Bakke
Det er ikke sikkert kaptein Vennerød har hatt så mange muligheter til å velge blant de antatt beste spillerne. Men en debatt hvor DINE vurderinger fremmes på en saklig måte er hjertelig velkommen.
Landslaget må tåle omtale og engasjement, særlig hvis man nå tar store ord i munnen og sikter mot internasjonal suksess.
Kom gjerne med dine tanker og meninger som svar på denne artikkelen.
- Hvilke tre makkerpar utgjør ditt landslag?
- Hva er realistisk målsetning for EM 2018?
Mye strøsukker i denne troppen(skal ikke nevne navn) En 3.divisjonsspiller(erik berg) et par over the tops(simonsen,kvangraven,livgård) som sitter på med mye bedre spillere og et trippel par??(kan jeg være 3.mann hos dere Nils?) Jeg savner en uttalse fra snurr, vet det klør i den pennen:) popcorn.gif
Buljong og strøsukker, kan ikke se en mann av din størrelse passer inn blant det klukk 🙂
Som en kontrast til Klukken gjentatt useriøse og flåsete innlegg, skal jeg etter oppfordring komme med noen tanker.
Jeg synes uttaket skal preges av hvilke par som er villige til å satse noe mer enn å spille en halv divisjonshelg eller en og annen fylleturnering sammen med en tilfeldig makker. De parene som trener jevnlig, som kan tenke seg å spille en eller flere større turneringer utenlands, bør etter min mening flyttes lengre opp på uttakslista. Resultater fra norske turneringer i det siste tiden bør også telle, selvsagt sammen med tidligere prestasjoner både nasjonalt og internasjonalt.
Derfor er det to par som peker seg helt klart ut. Det er Espen – Boye og Nils – Ulf. De første er det ingen som diskuterer, mens Nils og Ulf har utmerket seg med en klar seier i 1.divisjon og helt i toppen på butleren. Jeg vet også at de trener jevnlig og bruker mye tid på å bli samspilte. De bør sendes til utlandet snarest for å matche seg. Potensialet er stort.
Det tredje paret er verre. Jeg har vært negativ til Thomas og Hoffa. Ikke bare fordi de ikke er gode nok, men fordi de har fått sine sjanser. De spiller heller nesten ikke sammen. SÅ gode er de ikke.
Hoffa er i verdenstoppen. Det viser han med resultater og hvis han prioriterer satsingen sammen med Fredrik, tror jeg det kan bli et par for framtiden. De gjorde det bra i Cavendish. Mitt valg som tredjepar.
I konkurranse med Erik Berg og Christer Kristoffersen. Erik er etter min mening den aller beste enkeltspilleren vi har i Norge, kanskje bortsett fra Espen og Boye. Han er dessverre ikke seriøs nok, men får landslagsledelsen trimma han og «tvingt» han og Christer til å bevise sitt potensiale, bør de få prøve seg f.eks i Nordisk. Christer er også en glimrende bridgespiller, men har ikke prioritert bridge de siste årene. Klar for satsing? Da er landslaget nære.
Terje og Allan er gode, men jeg tror ikke de løfter landslaget. Jeg foreslo Petter Tøndel og Glenn Grøtheim forrige gang, men de har vel ikke overbevist sammen?
PIL og Jan Tore leverer stadig resultater, men jeg tror ikke de er norsk bridge sin framtid. Verdens hyggeligste begge to og som lim for et landslag. Dessverre ikke nok på hugget etter min mening.
Landslaget om noen år består av Lars Arthur, Tor iEvind Grude og Christian Bakke. Ikke enda.
Blir det ikke feil å pålegge samme treningsopplegg for alle makkerpar?
Noen er samspilte og er erfarne fra den internasjonale arena. Andre mangler kanskje den ballasten, men anses å ha et stort potensiale om de får bygd opp rutine og erfaringer fra den internasjonale arena.
I mine øyne blir det feil å si at oppskriften er gitt. Her må hvert makkerpar evne å lage det opplegget som sikrer at nettopp de er best mulig forberedt til for eksempel EM, gjerne i forståelse og samarbeid med støtteapparatet til landslaget.
Det er selvsagt ønskelig å hver helg spille mot verdens beste spillere, men husk at dette er en hobby for de aller fleste, kravene til tidsbruk må stå realistisk i forhold til at folk har en jobb og familie som krever sitt.
Fremtiden vet vi lite om. I bridge betyr erfaring og rutine mer enn det meste, bare ta en titt på Hamman og gutta.
Du er ikke voksen i bridge før du runder 70, i mine øyne har vi en ung landslagsstall!
Det spørs hvilke ambisjoner Christian og Jon Egil har for landslaget. Min mening er at for å forbedre en prestasjon, må en gjør ting annerledes enn en har gjort før. Framgang kommer ikke av seg selv. Spør Martin Jonsrud Sundby. Jeg har noen elever som etter tusen gangers tilsnakk ikke hører etter meg. Da er det naivt av meg å tro at de hører om jeg snakker 1001 gang…
Norge har de siste årene vært nære å nå målet om VM-plass, men vi har ikke lykkes. Jeg tror dessverre ikke sjansene er særlig bedre i 2018 uten av flere av spillerne på laget har mer internasjonal erfaring og/eller at laget ledes på en tydeligere måte. Med det mener jeg at følelser i mindre grad må styre i de kritiske situasjonene. Ledelsen må velge en strategi f.eks i slemsonen som de innprenter spillerne lojalitet i forhold til. Norge er gode nok, men jeg mener å ha sett at vi mister hodet.
Ja, Nils, det er fint å trene på BBO, men slik jeg ser det løfter det neppe laget nok. Ut å trene mot de beste.
Ikke sikkert dette er rett, men du spurte om hva noen av lesere mente.
Jeg synes du har mange fine poenger og gir gode innspill til debatten. Håper det kommer mange til som bringer de spørsmål og svar mange søker på trykk.
Det er ingen gitt fasit på dette, og jeg har absolutt ikke den i mine hender. Hvordan var forberedelsene i 2007 da Norge vant VM og i 2008 da de vant EM, det er i alle fall noe man kan si fungert og kanskje kan brukes positivt inn mot en ny spillergruppe?
Det som er viktig er første omgang å etablere en forståelse og respekt for de valg man gjør både fra ledelsen, men også av spillerne. Kanskje åpenhet er ett stikkord.